Da er jeg nesten ferdig med boka. Ikke før nå har det gått opp for meg at boka er en GRØSSER. Nei, jeg valgte ikke boka selv, bibliotekaren anbefalte den til meg. Jeg har aldri vært en person som takler skremmende filmer og lignende. Ikke fordi det er så skummelt der og da, hadde det BARE vært det , hadde det ikke vært et problem. Men jeg glemmer det ikke, det blir med meg. De skumle hendelsene og følelsen av å være redd forsvinner ikke. Trolig fordi jeg er så FLINK til å leve meg inn i situasjoner. Dermed er det som om det er jeg som opplever alt. Kort sagt: jeg kommer nok til å ha mareritt en god stud nå...
For å spore tilbake til det egentlige temaet: fortellermåten er kronologisk, samtidig som den er retrospektiv. Vi får stort sett vite handlingen slik den skjer, kronologisk, men noen ganger blir det brukt tilbakeblikk, retrospeksjon. Eksempel fra boka: ''Det var Kaneda som hadde startet ryktet, og fra han spredde det seg med urovekkende hurtighet. De hadde vært åtte år og gått på Honcho barneskole like ved den gamle t-banestasjonen Sakuragich...'' (s. 116)
Selve teksten inneholder så godt som bare referat. Det er noen replikker, men de er vanligvis så korte som mulig bortsett fra noen få ganger. Da snakkes det plutselig veldig mye, en side eller to med replikker, før det slutter og går tilbake til normalen. Et typisk eksempel fra boka: ''Mia brettet sammen arket og stakk det bestemt ned i baklommen. Jøss, tenkte hun. ''Dårlige nyheter?'' spurte resepsjonisten mildt. Hun møtte blikket hans. ''Nei, de var egentlig gode. Det var bare uventet.'' Mia forlot resepsjonen og gikk innover hotellet på jakt etter rommet sitt...'' (s. 167)
