Overraskende slutt

Boka jeg leste handlet om et utenomjordisk vesen som beskrives som en dobbeltgjenger og som veldig få vet om. Ikke en gang NASA. De satte i gang en reise til månen atter en gang for å undersøke en gammel stasjon som ble bygget i skygge av den siste måneferden. 

Alle astronautene som drar opp til månen blir drept, men man får inntrykk av at en av dem overlever. Det viser seg likevel at det var det utenomjordiske vesenet som kom tilbake til Jorda. Vesenet besøker familien til den man først tror har overlevd og kommet seg hjem. Da den først dreper lillebroren og så resten av familien og videre hele hotellet de bor på, skjønner man at det ikke har astronauten som kom hjem, men dobbeltgjengeren. I slutten blir alle menneskene på hele jordkloden drept, med unntak av en person i Japan som vi får lese et brev av. Jeg hadde ikke trodd at slutten skulle være så grotesk og morbid.

Blogginnlegg 2

Da er jeg nesten ferdig med boka. Ikke før nå har det gått opp for meg at boka er en GRØSSER. Nei, jeg valgte ikke boka selv, bibliotekaren anbefalte den til meg. Jeg har aldri vært en person som takler skremmende filmer og lignende. Ikke fordi det er så skummelt der og da, hadde det BARE vært det , hadde det ikke vært et problem. Men jeg glemmer det ikke, det blir med meg. De skumle hendelsene og følelsen av å være redd forsvinner ikke. Trolig fordi jeg er så FLINK til å leve meg inn i situasjoner. Dermed er det som om det er jeg som opplever alt. Kort sagt: jeg kommer nok til å ha mareritt en god stud nå...

For å spore tilbake til det egentlige temaet: fortellermåten er kronologisk, samtidig som den er retrospektiv. Vi får stort sett vite handlingen slik den skjer, kronologisk, men noen ganger blir det brukt tilbakeblikk, retrospeksjon. Eksempel fra boka: ''Det var Kaneda som hadde startet ryktet, og fra han spredde det seg med urovekkende hurtighet. De hadde vært åtte år og gått på Honcho barneskole like ved den gamle t-banestasjonen Sakuragich...'' (s. 116)
Selve teksten inneholder så godt som bare referat. Det er noen replikker, men de er vanligvis så korte som mulig bortsett fra noen få ganger. Da snakkes det plutselig veldig mye, en side eller to med replikker, før det slutter og går tilbake til normalen. Et typisk eksempel fra boka: ''Mia brettet sammen arket og stakk det bestemt ned i baklommen. Jøss, tenkte hun. ''Dårlige nyheter?'' spurte resepsjonisten mildt. Hun møtte blikket hans. ''Nei, de var egentlig gode. Det var bare uventet.'' Mia forlot resepsjonen og gikk innover hotellet på jakt etter rommet sitt...'' (s. 167)

Ny bok!

Jeg har begynt å lese en ny bok som heter ''Darlah''. Den er skrevet av Johan Harstad. ''Darlah'' handler om en hemmelig månebase som ble bygget samtidig som den første månelandingen. De mistet kontakten med basen, men dette vet bare de med sikkerhetsklarering for det. Nå, 30 år etter, er de klar for å dra opp dit for å sjekke det ut. For å finansiere reisen arrangerer de en loddtrekning; tre ungdommer får sjansen til å bli med opp på månen!
De tre ungdommene er også de tre hovedpersonene i boka:

Mia: er fra Norge og spiller i band. Hun kunne ikke brydd seg mindre om månereisen eller NASA. Det hun bryr seg om er bandet og utviklingen deres. Hun bruker flere timer hver dag til å spille på gitaren og lage nye sanger. Hun føler aldri at foreldrene forstår henne eller at de virkelig hører på henne når hun snakker. Foreldrene hennes prøver å overtale henne til å melde seg på, men hun er ikke det spøtt interessert. Til tross for motgangen fra datteren melder foreldrene henne på og hun vinner.

Midori: er fra Japan. Hun har alltid blitt mobbet på skolen. Det var ikke fordi hun var annerledes på noen måte, men det var ingen andre som passet som mobbeoffer heller, så da ble det Midori. I boka står det: ''Men det var likevel nok til at hun aldri fikk slappet helt av mens hun var på skolen, hun fikk aldri være helt lik hun ville, og det plaget henne. Men siden hun ble tretten, hadde det meste endret seg.'' Da hun ble tretten sluttet hun å bry seg fordi da kunne hun dra inn til sentrum av Tokyo og henge sammen med folkene der, som etterhvert ble vennene hennes. De er ikke rusmisbrukere eller noe sånt, de bare føler for å bli sett i den svært folkelige byen så de kler seg i ekstravagante farger og former. Hun drømmer også om å komme seg bort fra Japan og aldri komme tilbake. Hun vil ikke være en A4 kone som bare er hjemme og vasker huset for så å lage middag og vente på at mannen skal komme hjem. Dette var grunnen til at hun meldte seg på loddtrekningen.

Antoine: er fra Frankrike og har nettopp slått opp med kjæresten. Det var hun som endte forholdet og derfor er det naturligvis han som er knust. Han er splittet mellom å prøve å få henne tilbake og å gjøre alt for å vise at han er over henne. Han vil bort fra Paris og melder seg derfor på loddtrekningen. Han vet ikke om det er for å bevise at han er over henne eller for å få henne til å ta han tilbake.

Oppsummering

Bloggprosjektet har fått meg til å lese bøker på norsk, noe jeg ellers ikke gjør. Jeg tror dette har hjulpet det norske vokabularet mitt da jeg ikke trengte norsk-engelsk ordbok på tentamen sist torsdag. Det at jeg måtte skrive om opplevelsen av boka fikk meg til å virkelig tenke gjennom hva jeg leste og hva som skjedde. Følgelig fikk jeg mye større forståelse av boka og leseopplevelsen min ble mye mer meningsfull og spennende.

Mitt hovedinntrykk

Jeg er ferdig med begge bøkene, men jeg skal bare fortelle om hovedinntrykket mitt av Dagbok fra i morgen. 
Jeg skal ikke lyve for deg, jeg har aldri blitt mer ''mindblown'' av en slutt på den måten i hele mitt liv. Etterhvert som jeg nærmet meg slutten ble hemmelighetene bare større og større, og mer og mer fascinerende. Det var også nærmere hundre forskjellige løsninger på problemene og hemmelighetene, som ikke var lett å skille fra en annen. Når jeg kom til toppen av spenningskurven eksploderte det ene mysteriet etter det andre. Av alle løsningsforslagene som ble lagt fram i boka var ingen overhodet i nærheten av å være så gigantisk som det de visste seg å være. Jeg skal ikke spolere hva de var for dere der ute som ikke er kommet helt dit. For dette er noe man bare må oppleve gjennom boka, ikke bli fortalt akkurat hva som skjer. Du har ikke kommet innpå karakterene i boka godt nok, du har ikke vært gjennom det du må for å snu sidene, du har ikke noe forhold til det som blir skjult.
Forklaringen kom i det siste kapitlet. Her får vi vite hele livshistorien til Rosaleen i som forklarer hvorfor hun oppførte seg så gal. vi blir fortalt den i fortellerstemme, noe som ga meg enda mer frysninger da den fryktinngytende galskapen ble avdekket.

Arthur: er en rimelig stille og innadvendt person, men det betyr ikke at hodet er tomt for tanker og meninger. Arthur er nok den som tenker mest av personene i boka. Hvordan han kan gjøre kona Rosaleen lykkelig og livet hennes enklere. Han har ikke alltid vært den stille typen, men da han ble overtalt, egentlig tvunget, til å holde på den enorme hemmeligheten ble han også tvunget til å ikke si så mye. Jeg tror han alltid hadde lyst til å fortelle om hemmeligheten, noe han ikke kunne, dermed var det ikke mye å si. Han kommuniserer stort sett med kremt og grynt. Mesteparten av dagen tilbringer han på den enorme eiendommen deres. Der jobber han som tilsynsmann, holder eiendommen ved like. Drar tidlig om morgenen og kommer tilbake når det er mørkt.

Så langt

Jeg har nå kommet godt over halvveis i ''Dagbok fra i morgen'' og har enda ikke møtt på noe spenning. Dette er sikkert fordi det til nå bare er masse spørsmål og ekstremt få svar. Hvilken hemmlighet er det Rosaleen prøve å skjule for Tamara? Er det noe i det hele tatt? Hvorfor nevner ikke søster Ignatius til Rosaleen at hun har møtt Tamara? Hvorfor er det sånn spenning mellom dem?Hvilket spøkelse så søster Ignatius da Tamara fortalte om damen i skjulet? Har moren alltid hatt regelmessige perioder med depresjon? Og kanskje det viktigste av alle; tyder og skriver virkelig dagboken framtiden helt selv?

Disse spørsmålene er veldig sentrale i boka, men jeg får ikke noen som helst form for svar på dem, det kommer bare flere spørsmål. Noe som ikke akkurat hjelper veldig mye. Dette er nok et viktig virkemiddel som får meg til å bli revet med i spenning.

Jeg synes det er litt i overkant mye romantikk til nå, men bare så vidt. Hadde ikke forventet at det skulle være så mye gutte-drama (burde nok ha sett den komme ettersom jeg kalte den en typisk jentebok ) og at det skulle gå så bra så fort med Tamara. Dette på grunnlag av hennes atferd som den typiske rakkerungen som ikke tenker før hun snakker og burde ha vasket munnen med klor opp til flere ganger om dagen. Til tross for den, mildt sagt, negative holdningen og adferden hennes begynner hun å skjønne at det ikke lønner seg. Selv om hun er på randen av et stort tilbakefall tror jeg hun vil fortsette den positive utviklingen sin.

Hvorfor jeg valgte bøkene

Jeg valgte bøkene; ''Dagbok fra i morgen'' og ''Incarceron''. Begge har originalspråket engelsk, men jeg skal likevel prøve å ha et åpent sinn. Den ene har jeg allerede fortalt om, men jeg har ikke sagt hvorfor jeg valgte den. Grunnen til at jeg valgte ''Incarceron'' var at den så rimelig interessant og spennende ut samtidig som handlingen holdt seg sånn noenlunde på jordoverflaten. Den hadde også et tiltalende utseende.

''Dagbok fra i morgen'' valgte jeg fordi det virket som om handlingen godt kunne skjedd i dag. Som om det ikke var et megastort problem som bare skjer den utvalgte. Fra omslaget å dømme så den ut som en typisk jentebok, noe jeg ikke har prøvd før.